TRANSREVOLUSJONEN?

Transrevolusjonen – kommer den? I de senere årene har transpersoner vært mer og mer synlige i det offentlige rom. Selvsagt er det Hollywood som står for det meste, gjennom TV-serier som ”Orange is the new black” med Laverne Cox, selv transperson i en av hovedrollene - og den nye serien ”Transparent”.

 Kjente transpersoner som RuPaul i USA og Leo Aquila i Brasil har egne TV programmer og talkshows. Eddie Izzard er verdensberømt stand-up artist og trans. Dragshows har for lengst blitt stueren underholdning. Den berømte androgyne fotomodellen Andrej Pejic har vært fast på catwalken for bl.a. Jean Paul Gaultier i noen år. Nå heter han Andreja og er kanskje ikke like hot lenger. I Sverige laget man i 2014 en langfilm med en transperson i hovedrollen...  Så noe skjer.  Men å kalle det en transrevolusjon slik det svenske kultur-programmet ”Cobra” gjorde nylig, blir å ta vel hardt i.  

En revolusjon forutsetter en misnøye som i prinsippet må gå ut over en så stor gruppe mennesker at man på et tidspunkt finner at man ikke kan leve med det lenger. Det kan være opprør mot etablerte verdier, normer eller politiske systemer. Apartheid er et godt eksempel på en misnøye som ledet til revolusjon. Kvinner i mange samfunnslag har også i prinsippet rett til å lage revolusjon. De har holdt ut med undertrykkelse fra den patriarkalske mannen i hundretalls for ikke å si tusentalls år. Men lager de revolusjon? Homofile er sykt lei av homofobi – av ikke å kunne få leve sine liv med samme rettigheter som det store flertallet. Undertrykt av kirkens verdier men også av sine medmennesker. Men lager de revolusjon?  På samme måte kan man si at transpersoner er lei av å bli undertrykt av transfobiske holdninger. Av ikke å bli akseptert med det kjønnsuttrykket de ønsker å leve i. Men lager de revolusjon?

Nei. Fordi en revolusjon forutsetter nemlig enda en ting: at det står et etablert alternativt system klar til bruk i det øyeblikket det gamle systemet bukker under. Og her er kanskje noe av forklaringen. Alternativene er ikke ferdig definerte og klare til bruk. Som på syttitallet da mange mente at det var på høy tid at kvinner fikk rettigheter til lik lønn og likeverd. Vi var mange ute i gatene den gangen. Togene var kjempelange. Og langt på vei skjedde det noe. Men ble det revolusjon? Tja… men alternativene var ikke ferdig definerte.

Transrevolusjonen er media-skapt. For media er fortsatt transpersoner interessante som isolert fenomen. Fortsatt skrives det om transer som popper ut av skapene sine. Men nå skal de helst være født i feil kropp.  Adam skal bli Eva og Eva skal bli Adam.  At Adam bare ønsker å være Eva en gang imellom er ikke like interessant. Hittil har jeg sett få om noen eksempler på at media ser dette i en større og bredere sammenheng. Det blir med den lille historien. Den ufarlige lille historien med fine fargebilder i et lørdagsbilag til en avis.  Men den store historien derimot er sjelden å lese. Den som setter hele transbildet inn i en større politisk sammenheng og ser på hvordan samfunnet responderer på at så mange som kanskje 20 000 av befolkningen i Norge ikke er fullt og helt kvinne eller mann, slik det forventes at man skal være.  ”Kryss av for mann eller kvinne - blått eller rosa”.

Hvorfor begrenser vi det til to kjønnskategorier når det for så mange ikke stemmer å sette dette krysset i en av de to rubrikkene? Hvorfor må man ha en psykiatrisk diagnose for å leve med den kjønnsidentiteten man ønsker og som stemmer med det kjønnet man opplever å tilhøre ? Og enda verre: Hvorfor må man i Norge i dag kastreres for å endre kjønn? Hvorfor er det bare de som hater sin egen kropp tilstrekkelig mye som kanskje – og bare kanskje - slipper gjennom nåløyet og blir hjulpet til et bedre liv i et kjønnsuttrykk som  samsvarer med det de har drømt om hele sitt liv?  Tallet på de som får denne hjelpen er ikke høyere enn ca 200 totalt.

Så hva med de 19800 andre. De må værsågod fortsette å eksistere på statistikker og målinger og leve sitt liv så godt de kan.

Kanskje 2015 blir året hvor undertrykkelsen når sine høydepunkter. Hvor skapene revner og gatene fylles av transmenn og transkvinner som sier at nok er nok. Vi vil også høre til. Men hva vil vi høre til? Samfunnet, ja vel. Men hva er samfunnet? Hva vil vi med samfunnet – og hva vil samfunnet med oss?

Et tankeeksperiment: Kan det tenkes at transpersoner kunne antas å være en del av en større sammenheng? Kunne det være at noen i vårt samfunn sa at ’jo, vi har sammenfallende interesser. Noen hadde bruk for en. Noen brydde seg om deg og dine verdier.  Jeg utvider tankeeksperimentet. Hva om de som har sammenfallende interesser med oss er den feministiske bevegelse? På grunnplanet ligger allerede en klar felles kampsak: Kampen mot kjønnsundertrykkingen.

Menn som ønsker å bli kvinner har mange standpunkter som samsvarer med den moderne feminismen. Dette er menn som er trett av sitt maskuline selvbilde. Et selvbilde de ikke klarer å forholde seg til, verken på mikro eller makroplanet. Gjennom å leve ut sitt feminine ’jeg’ kan de oppnå et bedre liv. De får et samsvar med sin identitet. Hvor langt unna er de å være moderne feminister?

Selv kvinner som vil bli menn forlater vel strengt tatt aldri et feministisk grunnsyn? De blir menn, ok, men ut fra sin bakgrunn blir de aldri maskuline cis-bøller med ultrakonservative maskuline verdier. Sånne som vi helst ikke vil snakke om…  

Spørsmålet blir selvsagt om dagens feminister vil klare å favne gruppen transpersoner?

Transrevolusjonen trenger ledere. Laverne Cox og Ru Paul er ikke egnet for å lede stormtropper. I vert fall ikke mot noe annet enn priser i underholdningsbransjen. Jeg sier ikke at det ikke hjelper. All synlighet er viktig i denne sammenhengen. Men jeg skulle så gjerne sett at flere positive ting skjedde utenfor TV-ruta. Utenfor filmlerretene. At transpersoner selv tok ansvar og klarte å kvitte seg med skamfølelsen. Det er nemlig skammen som er den antirevolusjonære i dette bildet.  Ansvaret for skammen er dels selvpålagt, dels pålagt av det samfunnet vi lever i. Ble man i fellesskap kvitt den kunne enhver frigjøre sitt kjønnsuttrykk og vise det. På gatene. På jobben. I familien. På skolene. På bussene. På togene. I butikkene.  Men det vil kreve at vi alle må starte med våre egne holdninger til våre medmennesker. Vi må ikke bare snakke om hvor glad vi er i mangfold. Vi må være det også. Ordet er så mye, mye mer enn bare etnisitet. Bevegelseshemning, Downs, forskjellig seksuell legning, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk, er bare noen av indikatorene.  Det er uansett viktig å merke seg at en hver kultur gjennom historien som ikke har evnet å ha mangfold som en naturlig del av sin samfunnsstruktur, har dødd ut.

Så kanskje til og med latteren stilner en dag.  Når alt kommer til alt så er ikke vi transpersoner annet enn vanlige mennesker som bare har fått en liten ekstra håndbagasje å bære. Vi blir veldig glade når noen kommer bort og spør om de skal hjelpe å bære, om så bare et lite stykke på veien.  Da har vi fått vår transrevolusjon. En revolusjon langt mer ekte enn den media-skapte transrevolusjonen som altså TV-programmet ”Cobra” snakker om.