FTPN i en transpolitisk kamp

FTPNs rolle i den transpolitiske kampen for likestilling, diskrimineringsvern og menneskerettigheter i Norge.

Hei! Jeg heter Jeanette Solstad Remø, er nestleder og politisk rådgiver i FTPN.

 

26. august 2017 opplevde vi at president Donald Trump, øverstkommanderende for vår sterkeste militære støttespiller i NATO, utstedte presidentordren som nekter transpersoner å være med i USAs væpnede styrker.

 

Kan vi oppleve at noe lignende i Norge? Det er vanskelig å se for seg at det kan skje med det lovverket vi nå har bidratt til å få innført!

 

Vi har det heldigvis ikke sånn i Norge at kongen, stortingspresidenten eller statsministeren etter eget forgodtbefinnende kan endre lovverket med et pennestrøk.

 

Første januar 2014 var virkelig en milepæl for norske transpersoner. Da ble loven som forbyr diskriminering p.g.a. seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk iverksatt. Denne loven kom selvsagt ikke av seg selv(!).

 

I 2005 var min tid som leder i FTPN omme. Jeg var ikke lenger en samlende leder. Men før jeg sluttet ble det på årsmøtet gjennomslag for å endre navnet fra FPE-N (Freedom of Personality Expression - Norway) til Foreningen for Transpersoner - Norge (senere endret til Forbundet for Transpersoner). Det var den gang interne stridigheter (også i styret) om hvilken kurs og hvilke saker vi skulle konsentrere oss om fremover. Siden jeg var opptatt av å få satt transpersoner på den politiske dagsorden, meldte jeg meg til disposisjon for Menneskerettsalliansen (MRA) (se: menneskerettsalliansen.no og Menneskerettsalliansen på Facebook). For meg ble det viktig å ha en organisasjon med gjennomslagskraft i ryggen når det skulle kjempes for et lovverk som skulle ivareta norske transpersoners livsvilkår og menneskeverd.

 

FTPN var allerede medlem i MRA. En organisasjon hvor 12 andre NGOer stod som medlemmer og støttespillere. Her jobbet det dedikerte mennesker som var opptatt av å tette de manglende hullene i norsk diskrimineringsvern. Undertegnede ble med i styret fra 2007, og satt som leder fra 2014 frem til årsmøtet 2017. Min læringskurve innen det juridiske feltet var bratt.

 

I 2007 var et regjeringsoppnevnt lovutvalg ledet av Professor Graver ved UiO i gang med en utredning av ny universell likestillings- og diskrimineringslovgivning. Etter sterkt påtrykk fra MRA fikk jeg aller nådigst komme til orde og fortelle utvalgsmedlemmene at det faktisk fantes transpersoner i Norge, og at vi hadde like stort behov for likestilling og diskrimineringsvern som homofile og andre minoritetsgrupper. For å si det enkelt: jeg ble ikke særlig i grad tatt på alvor av lovutvalgets medlemmer. Dette kom tydelig frem i innspillet til ny lov som ble fremlagt i 2009. Jeg tolket lovforslaget sånn “at siden det nesten ikke fantes transpersoner i Norge», så ble vi behandlet som en gruppe mennesker det liksom ikke var noe å bry seg med. Dette var absolutt ikke i samsvar med regjeringens LHBT-handlingsplan som ble presentert i 2008 (som jeg i siste liten ble hanket med på for å bidra om transpersoners behov).

 

Jeg var både skuffet og forbannet, og bestemt meg for at denne kampen skulle vi ikke tape.

Norge har i årevis tatt mål av seg til å være et internasjonalt forbilde når det gjelder menneskerettigheter, men nå var dette i ferd med skikkelig å glippe på hjemmebane.

 

Graverutvalgets lovforslag ble heldigvis aldri lagt fram for Stortinget til behandling.

 

Den stemoderlige behandlingen av transpersoner i lovforslaget bidro til at jeg forsto at det var nødvendig å bygge nettverk. Med MRA i ryggen konsulterte jeg JURK, LDO (Likestillings- og diskrimineringsombudet) og jurister i Justisdepartementet. Her var det god hjelp å få. Det åpnet seg mulighet til å komme i gang med lobbyvirksomhet overfor stortingspolitikere. Det ble intervju i Dagbladet med bilde og det hele. Den politiske kampen for likestillings- og diskrimineringsvern for transpersoner var omsider kommet i gang.

 

For å gjøre en lang historie kort: 1. januar 2014 var loven som forbyr diskriminering p.g.a. seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk på plass («SO-KI-KU loven»). Det var «ingen» som hadde tro på at vi skulle greie å få med «kjønnsuttrykk» i lovteksten. Men det ble gjennomslag ved følgende argumentasjon: «ingen blir diskriminert p.g.a. selvopplevd kjønnsidentitet». Det er først når vi viser hvem vi er gjennom kjønnsuttrykket at det oppstår problemer.

 

Jeg må dessverre si at det var liten støtte fra HBRS i denne kampen. De var fornøyd med at transseksuelle som fikk innvilget kjønnsbekreftende operasjon allerede hadde fått sin beskyttelse mot diskriminering i kjønnslikestillingsloven.

 

Da loven som forbyr diskriminering av transpersoner var på plass, måtte vi finne ut hvordan dette kunne nyttiggjøres i praksis?

 

Jeg var fasinert av den Argentinske loven av 2012 som gir enkeltindivider rett til å bestemme sitt juridiske kjønn. Det gav seg selv at dette også måtte bli den neste kampsaken for norske transpersoner. Jeg konfererte med juridisk leder i JURK (Juridisk rådgivning for kvinner) før jeg i mars 2014 søkte direkte til tre departementer (Justis-, Sosial- og Helsedep.) om å få endret mitt juridiske kjønn fra mann til kvinne uten å måtte gjennomgå prosedyren ved NBTS.

 

Kravene for å få endret juridisk kjønn var: 1. å godta diagnosen F64.0 (mental lidelse), 2. hormonbehandling og 3. irreversibel sterilisering (i praksis kastrasjon). Dette var iverksatt gjennom en departemental forvaltningspraksis på 1970 tallet. Kastrasjonskravet var ufravikelig. Begrunnelsen fra legene ved Rikshospitalet som fikk innført ordningen, var at de menneskene dette angikk, ikke skulle gis mulighet til å få barn(!). Dette passet bra for de transseksuelle, men var svært diskriminerende for alle andre variasjoner innen kjønnsmangfold.

 

Omsider kom svaret fra Helse- og omsorgsdepartementet på søknaden min om selvbestemt endring av juridisk kjønn. Som forventet ble det avslag. Jeg hadde imidlertid planene klare og klaget den negative avgjørelsen inn for LDO (Likestillings- og diskrimineringsombudet) med henvisning til SO-KI-KU loven, internasjonale menneskerettigheter, Europarådets menneskerettskonvensjon, Amnesty Internasjonal (som beskrev situasjonen for mennesker som måtte leve med ID-papirer som ikke var i samsvar med kjønnsuttrykket som «ydmykende behandling», og kastrasjonskravet som «tortur». Jeg henviste også til den argentinske loven fra 2012 og en lignende dansk lov som nettopp var blitt innført i 2014.

 

På samme tid ble jeg kontaktet av Amnesty International (svært overraskende) og anmodet om å fronte en internasjonal kampanje rettet mot syv europeiske nasjoner (deriblant Norge) for umenneskelig behandling av transpersoner. Spesifikt handlet kampanjen om retten til selvvalgt juridisk kjønn uten å måtte la seg kastrere. Dette passet perfekt med den saken jeg selv kjempet for, og plutselig var «hele verden» med på laget.

 

Dette kom overraskende på den norske regjeringen som ble bombardert med ti-tusenvis av brev, kort og e-postmeldinger. Kravet fra Amnestys Internationals medlemmer til Helse- og omsorgsminister Bent Høie var: «La John Jeanette få endre sitt juridiske kjønn». Selv fikk jeg fem tusen brev og kort og minst like mange e-poster fra hele verden med meldinger som «Stå på, vi støtter deg!», «Ikke gi deg, du er ikke alene» osv. (brevene oppbevares forøvrig på Skeivt Arkiv ved UiB.

 

Høsten 2014 konkluderte LDO med at «John Jeanette» ble diskriminert av den norske regjeringen. Helse- og omsorgsdepartementet ba om ekstra tid for å finne ut om de skulle anke saken til LDN (Likestillings- og diskrimineringsnemnda), men fant nok ut at dette ville bli for belastende for det norske menneskerettighets-imaget.

 

Når i tillegg, et regjeringsoppnevnt ekspertutvalg i juni 2015, med overveiende flertall anbefalte å innføre retten til selvvalgt juridisk kjønn i Norge, var vi nesten i mål.

 

Nå handlet regjeringen imponerende raskt. Lovframlegget om retten til selvvalgt juridisk kjønn ble sendt ut på høring. Deretter ble det muntlig høring i Stortinget hvor leder og nestleder i FTPN stilte. Vi var klokkeklare på hva som ble forventet av politikerne.

 

Ikke overraskende stilte også HBRS på stortingshøringen, men de kritiserte lovframlegget for manglende refleksjonsperiode (som i Danmark er på 6 mnd. fra første søknad blir sendt inn). De etterlyste også mangelfull konsekvensutredning (noe som selvsagt ville ført til trenering og utsettelse av loven). De fikk dessverre med seg SP og KrF på dette, men klarte ikke å stoppe innføringen av loven som ble vedtatt med klart flertall i Stortinget og iverksatt 1. juli 2016.

 

Dette var enda en milepæl for norske transpersoner. I løpet av ett år hadde 655 mennesker benyttet seg av muligheten til selv å endre sitt juridiske kjønn.

 

Men det er flere lovendringer på gang:

Proposisjon (Forslag om lovendring) til ny «universell likestillings- og ikke diskrimineringslov» ble av Barne- og likestillingsministeren oversendt Stortinget i vårsesjonen 2017. Dette lovforslaget som skal erstatte de fire lovene «Loven om likestilling mellom kjønn», «loven som forbyr diskriminering p.g.a. etnisitet, religion m.m..», «loven som forbyr diskriminering av funksjonshemmede» og den ovenfor omtalte «SO-KI-KU loven» er imidlertid langt fra god nok sett med FTPN øyne.

 

Med god støtte fra Menneskerettsalliansen (og andre organisasjoner), har FTPN også spilt en aktiv rolle her. Vi var tydelige i den skriftlige høringen, og fulgte opp i den muntlige åpne høringen på Stortinget. I tillegg lobbet vi overfor de politiske partilederne. Den siste som undertegnede var med og lobbet overfor, var Venstreleder Trine Skei Grande. Det viste seg i ettertid å være et smart trekk. Venstre ble faktisk tungen på vektskålen da Stortinget stemte inn de forbedringene vi (og flere med oss) hadde stilt krav om gjennom hele lovprosessen.

 

Det som var viktigst for FTPN å få med i denne loven, var selvsagt at det fortsatt skulle være forbud mot diskriminering p.g.a. seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk. Men vi ivret også for at loven nå også skal gjelde i familie og i nære relasjoner. Dette blir et svært viktig signal om at det nå faktisk blir forbudt å diskriminere transpersoner innad i familien (Loven ventes å bi iverksatt 1. januar 2018).

 

Selvsagt skal det være forbudt å diskriminere transpersoner i arbeidslivet, men en viktig sak for FTPN er at bedrifter over en viss størrelse ikke bare skal ha aktivitetsplikt men også rapporteringsplikt på likestilling og diskriminering. (Barne- og likestillingsminister Solveig Horne ønsket ikke at loven skulle gjelde i familie og nære relasjoner, og heller ikke at rapporteringsplikten skulle være med).

 

Når dette nå er i boks, tenker du kanskje at det egentlig ikke lenger vil være behov for en organisasjon som FTPN?

 

Det vil i så fall være en svært naiv holdning - fordi:

I straffelovgivningen er det nemlig fremdeles manglende vern for transpersoner.

For at alle i den nye likestillingslovens diskrimineringsgrunnlag skal komme inn i alle lovene som handler om likestilling, må følgende rettes opp: Straffeloven §§ 77, 174, 185, 186 og 238 samt, Helseforetaksloven §1, Privatskoleloven §1, Universitetsloven §§ 6-2 og 6-3, Utdanningsstøtteloven §1, og Markedsføringsloven §§ 2 og 34

 

Så har vi utfordringen med å få innført et tredje alternativ for markering av juridisk kjønn. Her er FTPN allerede en aktiv medspiller og innspiller. Vi har holdt foredrag om dette til politiske ungdomsorganisasjoner og vi samarbeider med de andre aktuelle organisasjonene for å få fortgang i saken.

 

Vi vil pushe på for å få trans*, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk inn i skolens læreplaner. Her må det bli mer politisk lobbyvirksomhet.

 

Vi satser på å fortsette samarbeidet med Stensveen- og Brunes Ressurssentre hvor det blir arrangert treff for foreldre med barn som opplever at det ikke er samsvar mellom tildelt kjønn og opplevd kjønnsidentitet.

 

Og ikke minst ønsker vi som sitter i styret å få til et best og tryggest mulig sosialt tilbud for medlemmene i FTPN. For å få dette til, trengs det aktive medlemmer.

 

På drøye tre år (fra 2014 og frem til i dag) har Norge fra å ha null diskrimineringsvern av kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk. Av Trans Gender Europe er Norge blitt kåret til verdens nest beste land å bo i for transpersoner og andre som utfordrer kjønnsstereotypiene.

 

Flere medlemmer er stikkordet. Jo flere vi er, desto sterkere gjennomslagskraft får vi overfor politikere og overfor samfunnet generelt. Det er faktisk lettere å leve som åpen transperson i Norge når vi nå har fått et mye bedre lovverk i ryggen (Dette har jeg selvopplevd erfaring med).

 

Du er velkommen til å støtte organisasjonen som jobber for deg. Enten du velger aktivt eller passivt medlemskap så er du like hjertelig velkommen. Jeg ser ingen grunn til at vi i Norge ikke skal makte å klatre helt til toppen av listen over de beste landene å leve i for mennesker som utfordrer gamle kjønnsnormative holdninger. For å greie dette trenger vi så mange transpersoner som mulig med på laget i FTPN. Håper du ser viktigheten av dette, og at du tar utfordringen.