Emne med mange svar

Real-life experience (RLE)

Skrevet den: 20. 03. 2017 [21:13]
nina-jeanette
Emne oppretter
registert siden: 13.08.2013
Innlegg: 560
Krysspost av innlegg 16.03.2017 fra tråden "Noen ganger er jeg dame. Hun heter Nina-Jeanette Quille.":

Når dagen er omme, har «Prosjekt dame i en uke» vart i 4 sammenhengende uker.

Jeg formoder at dette er det man kaller "real-life experience (RLE)" (https://en.wikipedia.org/wiki/Real-life_experience_(transgender)).

Jeg mener å huske at jeg har lest og hørt at i hvert fall en del transpersoner synes det er vanskelig å utføre den før de har begynt med kjønnskorrigerende behandling. De ønsker gjerne hormonbehandling en (god) stund før de gjennomfører sosial transisjon.

Min erfaring så langt har vært at det egentlig er (kanskje overraskende) enkelt. Jeg bruker mer tid om morgenen, og litt mer om kvelden, men forøvrig går det helt fint. Jeg har ikke brukt sminke, og jeg har ikke gjort noe aktivt for å endre hverken stemme, gange, fakter eller væremåte. Tilbakemeldinger fra mine kolleger er at jeg uavhengig av kjønnsuttrykk er den samme personen. Det er både de og jeg fornøyd med.

Vi er (rimelig) sikre på de aller fleste eller alle jeg passerer på gaten, i butikker o.l. (kun) ser en dame. Til min overraskelse har jeg heller ikke opplevd at noen, f.eks. i butikker, blir overrasket når jeg snakker. Jeg har gjennomført alle dagliggjøremål jeg har hatt behov for og/eller ønsket inkl. arbeide, handle mat og annet, prøve klær, gå tur, svømme i offentlig svømmehall og besøke fastlegen.

Jeg forstår selvsagt at det kan være (langt) vanskeligere for de som har en kropp som avviker sterkt fra det motsatte biologisk kjønns normalintervallkropp. F.eks. hvis man er en transdame som er 2 meter høy og "2 meter bred" med skjeggvekst fra helvete, eller en transmann med kroppen til Dolly Parton.

På den annen side viser mitt forsøk at det ikke trenger å være vanskelig. Det er gjerne mest et spørsmål om å være moden og forberedt, for så å bestemme seg for å våge, og så gjøre det.


Hvilke erfaringer har dere andre?

PS: Jeg har etter modning endt opp med å betrakte meg selv som en tokjønnet transperson (bigender). Jeg hverken gjennomgår eller ønsker hormonbehandling, og jeg har heller ikke gjennomgått noen annen transrelatert behandling.
Skrevet den: 24. 03. 2017 [18:22]
Rebecca_S
registert siden: 16.02.2016
Innlegg: 23
Jeg tror real life experience uten noen form for hormonbehandlig etc, fremstår som vanskelig eller skremmende nettopp på grunn av kjønnsdysfori/kroppsdysfori. Jeg ville anta at for deg som er bigender, så er dette sannsynligvis vanskelig å sette seg inn i. Når behovet for å passere blir personlig sterkere, så blir også fallhøyden større. Jo mer binær man føler seg, jo mer sårende er det når man blir omtalt ved feil pronomen i butikker og liknende. Jeg har personlig opplevd å bli ved gråten nær når damen forran meg i køen på Spar helt automatisk omtaler meg som "han". Men så er jeg også binær. Jeg er kvinne, angitt mann ved fødsel, ja, men fremdeles en kvinne. Jeg identifiserer meg ikke som "trans-noe-som-helst". Trans er kun et biologisk faktum. På samme måte som øyenfarge eller liknende. Kommer noen folk til å ta feil resten av livet mitt? Ja, sannsynligvis, men det får jeg heller bare lære meg å ignorere.
Skrevet den: 27. 03. 2017 [08:52]
nina-jeanette
Emne oppretter
registert siden: 13.08.2013
Innlegg: 560
@Rebecca_S:

Takk for respons. Du startet noen tankeprosesser hos meg. Det er bra. Man kan bli klok(ere) av slikt. Jeg er fremdeles i tenkeboksen, men håper at jeg kanskje kan returnere med respons i løpet av uken.
Skrevet den: 30. 03. 2017 [23:56]
Kathrine
registert siden: 01.08.2011
Innlegg: 484
RLE

Denne er et tveegget sverd, altså, å utføre en slik ting som RLE var for meg forkastelig, jeg ville ikke, jeg kjempet i mot med nebb og klør. Mest fordi det er en tvang man skal gå gjennom. Likevel, så er det jo endog slik at man må jo bite i det sure eplet og sette i gang.

Som Rebecca er innom, er det å passere viktig, altså selv ser jeg på meg selv som CIS dame, hverken mer eller mindre. Hva andre ser er noe helt annet. Men, mitt liv dreier seg om meg og hvordan jeg tolker meg. Det utvendige presset, eller den utvendige retorikken som forklarer meg er feil for meg. Den er i beste fall særdeles unyansert.

Selve opplevelsen (experience) var tja, den var grei egentlig, de første to ukene var litt sånn klein. Ved en anledning hørte jeg en jente spørre en annen: Er det en jente eller gutt? Okay, jeg hadde ikke helt klærne i balanse, var i ferd med å bytte fra herre/androgyn til kvinneklær, uff, husker nå alt det peset rundt det der.

I ca 2-4 uker holdt jeg på som om jeg ikke helt fikk bestemt meg, det var en venninne som spurte meg om det ikke var lurt å velge en side snart. Og dermed endret jeg navn, klær osv i løpet av et par dager, siden det har jeg levd som dame, og siden det har jeg heller aldri blitt “fersket”. Ikke som jeg vet i hvert fall. Dette gjør noe med meg selv, så jeg tenker ikke kjønn lenger, altså den delen er borte, jeg bare er den kvinnen jeg alltid har vært.

For å si det slik, familie og venner er de verste å bruke for opplevelsen. De er for farget i sitt syn til å kunne gi deg en objektiv tilbakemelding. Selv brukte jeg andre kvinner som jobbet i parfymerier, klesbutikker osv. Jeg kom ut til de, og alle ble overrasket. Så, kanskje min historie er noe døll.

For å gå tilbake til venner og familie så var ting veldig greit og fint, det var så fint å komme ut, alle var så støttende og positive til alt mulig. Det var liksom ikke måte på hvor positivt alt var.

Så kom hverdagen. Sjalusi, krav om å få navnet på behandler, baksnakking.. Ok, jeg kan fortsette lenge her hvis jeg hadde orket å rippe opp i gamle sår. Selv var jeg slett ikke uskyldig, men jeg var tross alt i puberteten, det må da telle for noe? icon_wink.gif

Hvis du eksempelvis legger ut et bilde her på ftpn, så vil nok du få noen poster som forteller deg hvor fin du er, og ‘så tøff du er som går ut slik’. (Ok, den er kanskje det verste man kan høre). Sannheten er at, sier man noe annet en retoriske plattheter så sårer man jo, selv om man er ærlig. Så min erfaring er å bruke folk som aldri har sett meg før som målestokk hvorvidt jeg passerer eller ei. Da dette er/var en vesentlig faktor. Man ser en rekke folk har brukt tusenvis, kanskje enda mer for å feminisere sitt uttrykk. Selv brukte jeg litt tid på stemme, mest fordi jeg følte at de teknikkene som var der ute var for komplekse å etterfølge. Stemmen er igrunn ikke vanskelig, bare å fokusere litt. Min stemme ble egentlig til ganske plutselig, jeg stod i heisen og en liten jente kom inn, hun snakket hele veien opp, spurte om alt mulig. Vi gikk av i samme etasje, og jeg så faren komme løpende. Hun avbrøt ham med å fortelle at hun hadde snakket med damen i heisen.

Det var vel rundt den tiden jeg droppet å komme ut til gud og hvermansen i butikker. Jeg hadde nådd målet mitt. En annen ting er Kiwi butikken jeg handlet på, den første måneden var det mye glising, og fliring. De visste jo hvem jeg var som mann, og så at jeg gradvis endret meg. Det gikk fra fliring til litt flørting med mennene, og jentene der ville bli bedre kjent, så jeg ble kjent med noen av de. Det er vel det første eksemplet jeg har på aksept.

Ble langt dette, helt til slutt, så angrer jeg ikke at jeg prøvde meg. Det var et helvete, men, det er en opplevelse jeg ikke vil være foruten heller. Selv om mine opplevelser med familie og venner var særdeles ubekvem, og er forsåvidt enda. Så er det mange som sliter med dette på en helt annen måte, kanskje med aksept hjemme og hos venner. Og er fornøyd med det. Selv fikk jeg bare aksept av folk som ikke kjente meg.

Dette har medført at jeg har flyttet til en annen del av landet. Fått nye venner, noen gamle venner har kommet tilbake, og jeg har startet et helt nytt liv som kvinne, og jeg angrer ikke et sekund på min RLE icon_smile.gif
Skrevet den: 31. 03. 2017 [13:03]
toppen
registert siden: 09.12.2013
Innlegg: 126
Kathrine... når du skriver, forteller og lever, er det *aldri* for langt.
Lille jenta i heisen, så flott. Barn og fulle folk, der er ektheten i hver sin videste sjarm av forstand naturligvis.
Fnising og baksnakking er vel mest usikkerhet?
Og jeg har et tilhørende spm, goth innenfor RLE, lettere å gjennomføre denne nødvendige delen av forvandlingen sammen med ei venninne i samme transmisjon, liberal venn/venninne som støttehjul eller være en del av en mindre gjeng? Jeg er bare noe utenpå, kun for show og moro ai nåo, men likevel opplever endel av disse samme relasjonene. Og kjenner når jeg er sammen med noen, så stråler jeg mer, er mer utenpå enn når jeg tripper alene. Og mennesker rundt agerer mest og først på utstrålingen.
Dette subjektivt ment, likt å høre synspunkter.

Elsker å bli kjent med deg Kathrine, elsker å høre og lese om alle dine sider og dine seire, kjenner jeg kobler fort av alt annet når jeg er innom her å ser du har en post. For du har seiret, jeg ser ei dame jeg spontant ble glad i og en fryd at du har flyttet til "min" del av landet.
Skrevet den: 31. 03. 2017 [16:27]
Kathrine
registert siden: 01.08.2011
Innlegg: 484
Tusen takk for vakre ord Toppen icon_smile.gif

Baksnakkingen jeg opplevde var reell, det er ikke å komme fra, det var rett og slett venninnene mine som viste sin rette side, ikke alle, men noen av de, spesielt en jeg ikke har snakket med i ettertid, har hun blokkert over alt også. Selvsagt var jeg også usikker, herregud, har du møtt på en jente i puberteten som er kald og rolig, og har ingen usikre momenter i livet? icon_biggrin.gif Så ja, jeg følte ubehag av folk som lo offentlig, jeg følte at de alltid lo av meg.

Ja noen har godt av å gjøre det sammen med noen, men samtidig hvis det å passere er viktig, så kan det være svært ødeleggende for den som har kommet lengst, og kanskje enda verre for den som ikke passerer så godt. De vil jo synes som neon-skilt. Jeg har ikke erfart, men lest om venninner som gjør transition sammen skli fra hverandre raskt pga at de føler at det blir mye mer oppmerksomhet på de. Man utvikler seg ikke likt, så i en case hvor en har veldig lite forutsetninger til å klare endringen smertefritt nær sagt, og den andre kan gjøre det, så oppstår det jo en ubalanse der. 
Under fire øyne så er det jo helt greit, men hvis man vil leve som det motsatte kjønn enn man er født i, så er det kanskje litt røft?

Støttespillere må man ha, man må ha mennesker man er glad i, eller kan bli glad i rundt seg. Det var for meg helt essensielt, og du er en  av de icon_smile.gif
Når det gjelder en liten gjeng, så mener du en liten gjeng med transer som strengt tatt ikke vil, trenger å passere, eller ikke passerer? Slik at man da er i en trygg gruppe som backer hverandre opp. Det høres veldig bra ut, men jeg har aldri erfart det selv, så jeg kan ikke si noe om det. Når det gjelder uttrykk, så er vel du den mest energiske og blide personen jeg har møtt. Jeg liker det ved deg icon_smile.gif Og hvem klarer å holde en sur mine når den fargebomben kommer inn i rommet? Ingen, alle blir glade av å se deg icon_smile.gif Verre med meg, som ser ut som en vanlig døll CIS dame :p


Skrevet den: 31. 03. 2017 [17:52]
nina-jeanette
Emne oppretter
registert siden: 13.08.2013
Innlegg: 560
"Kathrine" skrev:

Selve opplevelsen (experience) var tja, den var grei egentlig, de første to ukene var litt sånn klein. Ved en anledning hørte jeg en jente spørre en annen: Er det en jente eller gutt? Okay, jeg hadde ikke helt klærne i balanse, var i ferd med å bytte fra herre/androgyn til kvinneklær, uff, husker nå alt det peset rundt det der. 

I ca 2-4 uker holdt jeg på som om jeg ikke helt fikk bestemt meg, det var en venninne som spurte meg om det ikke var lurt å velge en side snart. Og dermed endret jeg navn, klær osv i løpet av et par dager, siden det har jeg levd som dame, og siden det har jeg heller aldri blitt “fersket”. Ikke som jeg vet i hvert fall. Dette gjør noe med meg selv, så jeg tenker ikke kjønn lenger, altså den delen er borte, jeg bare er den kvinnen jeg alltid har vært.


Jeg var godt forberedt og (rimelig godt) moden før jeg tok steget. Dessuten hadde jeg god selvtillit, var ikke nervøs og engstelig og oppførte meg som vanlig. Jeg tror alt dette var en fordel både for meg og mine medmennesker. 

Jeg har ikke forsøkt androgyn eller noe mer eller mindre midt i mellom. Mitt kjønnsuttrykk (og min intensjon) har vært tydelig i offentligheten. Enten er jeg mann eller så er jeg dame. Jeg finner meg for tiden vel til rette med merkelappen tokjønnet transperson (bigender).

Jeg har en mistanke om at dét hjelper. Jeg fungerer bra i begge modi. Dermed er det sannsynligvis lite som lugger for omgivelsene (Esben Esther benytter begrepet "virker forstyrrende" ). Jeg er en vanlig norsk dame eller mann anno nå som mine medmennesker tilfeldigvis oppfatter som betydelig yngre enn jeg faktisk er.

Misforstå meg rett. Jeg har ikke noe i mot hverken "androgyn eller noe mer eller mindre midt i mellom", men det er altså ikke mitt "prosjekt."

Tidvis leker jeg dog med tanken om å gjøre en Annie Lennox. Dét kunne vært morsomt. Jeg har vel alt som skal til:

fileadmin/user_upload/Forum/resized_Annie Lennox_dxc__sz379870.jpg


fileadmin/user_upload/Forum/resized_Annie Lennox_Eurythmics Art Design Exhibition Private View 1bYagd6k-JNx.jpg


fileadmin/user_upload/Forum/resized_Annie Lennox_BnMljnf.jpg


fileadmin/user_upload/Forum/resized_Annie Lennox_a2fb7171e5496f5facf45e2c595255f7.jpg


fileadmin/user_upload/Forum/resized_Annie Lennox_56155913.jpg


Uttrykket er ganske forskjellig mellom dress og kjole (på bildet bakenfor).
Skrevet den: 31. 03. 2017 [19:04]
nina-jeanette
Emne oppretter
registert siden: 13.08.2013
Innlegg: 560
"Rebecca_S" skrev:

Jeg tror real life experience uten noen form for hormonbehandlig etc, fremstår som vanskelig eller skremmende nettopp på grunn av kjønnsdysfori/kroppsdysfori. Jeg ville anta at for deg som er bigender, så er dette sannsynligvis vanskelig å sette seg inn i. Når behovet for å passere blir personlig sterkere, så blir også fallhøyden større. Jo mer binær man føler seg, jo mer sårende er det når man blir omtalt ved feil pronomen i butikker og liknende. Jeg har personlig opplevd å bli ved gråten nær når damen forran meg i køen på Spar helt automatisk omtaler meg som "han". Men så er jeg også binær. Jeg er kvinne, angitt mann ved fødsel, ja, men fremdeles en kvinne. Jeg identifiserer meg ikke som "trans-noe-som-helst". Trans er kun et biologisk faktum. På samme måte som øyenfarge eller liknende. Kommer noen folk til å ta feil resten av livet mitt? Ja, sannsynligvis, men det får jeg heller bare lære meg å ignorere.


"nina-jeanette" skrev:

@Rebecca_S:

Takk for respons. Du startet noen tankeprosesser hos meg. Det er bra. Man kan bli klok(ere) av slikt. Jeg er fremdeles i tenkeboksen, men håper at jeg kanskje kan returnere med respons i løpet av uken.


Jeg plages ikke av kjønnsdysfori/kroppsdysfori. I en imaginær verden kunne jeg kanskje ønske meg en bryter som kunne svitsje mellom mannlige og kvinnelige kroppsegenskaper som f.eks. behåring (for mye og for lite), bryster, skostørrelse o.l., men dét er jo ikke mulig, og da har jeg (sannsynligvis) egentlig vært meget heldig. Kroppen min fungerer (meget) godt både som mann og dame. Ideelt sett kunne jeg ønske meg enda mindre og/eller lysere kroppshår og skjegg, mer hår på hodet og skostørrelse 41, men de færreste får alt de ønsker.

Det er mulig at du i hvert fall delvis har et poeng ang. tokjønnet, men jeg kan rett som det er føle en dyp lengsel eller et sug, gjerne i magen og brystet. Åhhh, jeg skulle ønske at jeg hadde/var ... Noen ganger slår det hardt. Det kan f.eks. utløses av at jeg ser et bilde, noe på TV eller film eller noe(n) i det virkelige liv. F.eks. bilder á la PrimaDonnas reklamebilder med slagordet "Ode to Curves". De kjennetegnes av attraktive damer med former.

fileadmin/user_upload/Forum/resized_PrimaDonna_Swim_lingerienellygeelbadmodecollectiezomer2016primadonnaswim6_upl.jpg


fileadmin/user_upload/Forum/resized_PrimaDonna_2a09f50921e08a860430cbe90e664a28-resp1200v.jpg


En gang jeg snakket med en undertøysbutikkdame nevnte jeg det, at selv om jeg er heldig med min figur både ift. mange trans- og cisdamer, så kan jeg få slike følelser når jeg f.eks. ser PrimaDonna-bildene. Da sa hun "Ja, det er mange av våre kunder som ser på de og ønsker seg lignende kurver". Jeg var altså langtfra alene. Jeg delte lengselen også med mange cisdamer. Jeg satte pris på den informasjonen. Dét gir faktisk en slags "trøst".

Jeg ønsker akkurat som deg å passere, altså at andre mennesker, i hvert fall fremmede, f.eks. på gaten eller i butikker, oppfatter meg i samsvar med mitt kjønnsuttrykk. Så langt kan det faktisk se ut som at jeg lykkes med det, men jeg ønsker meg flere observasjoner/datapunkter før jeg vil/tør å konkludere.

Jeg vet derimot ikke særlig mye om hvordan de som kjenner meg oppfatter og tenker om meg. En kollega og jeg konkluderte med at vi oppfatter det slik at våre kollegaer (rimelig raskt) har vendt seg til at jeg er dame. Derimot har jeg ikke spurt henne eller andre om hva de oppfatter meg som. Oppfatter de meg som dame eller han som er dame? Dét er (antagelig) ikke helt det samme. Kanskje jeg blir klokere etterhvert.

Jeg har sjelden opplevd galt pronomen i f.eks. butikker, men det har vel sjelden vært bruk for pronomen. Foreløbig har jeg for få datapunkter. Derimot er mine kollegaer fremdeles i tilvenningsfasen når det gjelder navn og pronomen. Noen er flinke, noen er (halv)glemske og noen har ikke kommet i gang. Jeg har merket at det lugger/føles galt når de bruker mitt mannsnavn når jeg er dame, og at jeg setter pris på de som er flinke og de som retter seg selv når de bommer, men som jeg sa til min kollega i dag morges, jeg vil ikke bruke ordet "sårende", men heller "lugger/føles galt". Jeg forstår imidlertid at det kan ta tid når man har kjent en person lenge. Jeg har selv brukt mange år på å bli klok på dette, og da må jo også mine medmennesker få litt tid.
Skrevet den: 19. 05. 2017 [21:49]
nina-jeanette
Emne oppretter
registert siden: 13.08.2013
Innlegg: 560
Utdrag fra mitt innlegg i tråden "Gå ut for en drink":

Min modus operandi virker
Jeg vet at min metode virker. Jeg har gjennomført Real-life experience (RLE) i nesten 12 uker, og etter noen dagers opphold startet jeg igjen i dag. I går kjente jeg flere ganger lengselen.

Mine kollegers og andre menneskers observasjoner og tilbakemeldinger viser at min måte å være trans(dame) på virker. Det har gått riktig bra. Vi tror ikke det hadde gått noe i nærheten av like bra hvis jeg hadde fremstått som et "vandrende sirkus" eller en dragartist. Det ville heller ikke vært vellykket for mine cismedmennesker hvis de forsøkte det.

Man bør velge metode og væremåte tilpasset seg selv, sine omgivelser, hvordan man ønsker å fremstå og hva man ønsker å gjøre (f.eks. på arbeid vs. kun på Stensveen o.l.). Alle med et minimum av intelligens og folkeskikk tilpasser seg sine omgivelser i større eller mindre grad. Dét er både sunn fornuft og god folkeskikk.
Skrevet den: 20. 05. 2017 [10:07]
elisabethl
registert siden: 13.01.2008
Innlegg: 290
Hei. 

Jeg leser det dere skriver om Real LIfe Experience (RLE). Dette er noe som NBTS har påført oss transpersoner i mange år. For noen er dette helt enkelt, siden de for lengst har bestemt seg for å leve ut sin identitet som kvinne /eller mann. Men for mange andre føles dette som noe som tvinges på dem. Da blir dette en byrde. Det kan være mange grunner til det. Den viktigste grunnen er nok at vedkommende ikke er "klar" til å begynne å leve i sin nye kjønnsidentitet. Da skulle man ønske at NBTS kunne forstå hva som ligger i uttrykket "å skynde seg langsomt". For det er ikke bare hovedpersonen som skal utsettes for denne endringen - også familien, nære relasjoner, arbeidsplass, kollegaer... you name it, skal gjennomgå store forandringer.
Forutsatt at dette gjelder en transperson som er klar til å leve i sin nye identitet og dermed fremstå i det kjønnsuttrykk som tilhører den nye identiteten, ja, da er hele RLE et for lengst foreldet krav. Man søker bare om endring av juridisk kjønn. Med nye identitetspapirer i hånd bør det være unødvendig for NBTS å be noen etterleve RLE. Mer overbevisende kan det ikke bli.
Jeg vil derfor anbefale at man benytter vår nye lov om selvbestemt juridisk kjønn. Det er et fantastisk hjelpemiddel - på veien mot å bli den man ønsker å være.

Gode ønsker fra

Jan Elisabeth
tidl leder av FTPN
nå leder av Menneskerettsalliansen

"I was a better man with you as a woman than I ever was with you as a man" (Tootsie)



Informasjon om forumet:

Akkurat nå er det 0 bruker online, hvorav 0 registrerte brukere og 0 gjester.
I dag har 10 registrerte brukere og 0 gjester vært/er online.

Online nå


www.ftpn.no har 1327 registrerte brukere, 2382 emner og 9422 innlegg. I gjennomsnitt er det skrevet 2.4 innlegg pr dag.