Emne med mange svar

Besværlig transtilhørighet

Skrevet den: 24. 01. 2018 [05:27]
Kathrine
Emne oppretter
registert siden: 01.08.2011
Innlegg: 492
Besværlig transtilhørighet

Dette er egentlig bare løse tanker fra ei som føler litt ensomhet i livet rundt det å ha gått gjennom en prosess og endt helt over på den andre siden. Det er lite mat hvis man er en transperson, eller anser seg som en.

I senere tid har jeg sett en del ting både på motstandere og også de som skulle være på ens side gå veier jeg ikke helt klarer å forstå.

At man som transkjønnet identifiserer seg som transkjønnet er for meg rart. En teknisk term for de som behandler kan jeg forstå- Merk dette er en egenerfaring og jeg kan ikke snakke for alle andre.
Jeg lever som kvinne, hver eneste dag, det koster meg ingenting å leve som kvinne, det er ikke noe jeg tenker over lenger, den delen er borte. Jeg bare er. Jeg har ingen frykt for at noen skal oppdage. De tankene er også borte.

At jeg skal identifisere meg som transkjønnet går jeg ikke med på. Transkjønnet er for meg ikke et kjønn. Eller en identitet. Det er en del av en prosess, det ligger i navnet. Å krysse. Har man en gang krysset så er man jo der man vil være. Det finnes sikkert de der ute som identifiserer seg annerledes enn meg. Likevel tror jeg at jeg har de fleste “transkjønnede” på min side når jeg sier at dette ikke har noe med vår kjønnsidentitet å gjøre. Snarere en prosess.

----

Det kan også bli en utfordring for oss kvinner og menn som må leve med denne tekniske termen hengende over oss. Jeg er sikker på at i andre grupperinger så er de ikke så fornøyd selv, men den kampen får de som er der ta.

Når jeg skal forklare meg til andre så blir det raskt kleint, det blir rart og det blir feil. Fordi jeg er en kvinne, hvilken prosess jeg har gått gjennom er egentlig ikke så viktig. Det som er viktig er at jeg kan leve som meg. Dette medfører også at jeg beveger meg mindre og mindre i transmiljøer. Ikke for det. Det er verdens hyggeligste folk, og jeg har fått gode venner innenfor jeg ikke vil gi slipp på. Likevel er det slik at jeg blir mer og mer dratt vekk fra det miljøet, og prosessen i sin helhet. Det er ikke lenger en viktig del av meg. Jeg er meg, de underliggende følelsene av ambivalens er forsvunnet som dugg for solen.

Min identitet er for meg forankret som kvinne. At jeg var født gutt er ikke lenger noe problem, mine erindringer er ikke kjønnsbasert. Jeg går ut i fra at denne delen er noe individuell, altså har man hatt en eller annen form for “mannfolk” jobb, eller bare vært veldig maskulin, så kanskje det er mulig at man har sett på seg selv som en mann tidligere. Og vice versa for de andre som gikk den andre veien. For å gi et eksempel:

Jeg stod og ventet på bussen. Da den endelig kom, så skulle en kvinne og hennes datter på. Og i det dørene åpnet seg, så sa hun, vent på at mannen går på først. Jeg snudde meg rundt og så etter denne mannen hun snakket om. Da jeg endelig hadde fått satt meg, så kom tankene, mann? Er jeg en mann? Jeg ser ut av vinduet og ser en mann går på fortauet utenfor. DET er en mann, det er ikke slik jeg er, tenker jeg. Denne tanken ble på en måte en liten besettelse. Men, det var jo ikke slik at jeg så på meg selv som en kvinne heller. Jeg er jo indoktrinert som alle andre, og den tanken slo meg bare ikke. Jeg visste bare at jeg ikke var mann, kanskje til nød gutt, men i 20-årene så begynner det å bli drøyt å kalle seg gutt. Såfremt man ikke setter inn en kontaktannonse.

Etterhvert så begynte denne tanken om ikke å være mann feste seg og gro. Progresjonen var liten, men følelsen ble stadig sterkere. Jeg har aldri vært noe for trans eller imot trans. Jeg har egentlig aldri hatt noen formening om trans. Det eneste synet jeg så for meg var transvestitter. Jeg hadde hørt om de som hadde endret kjønn, rent fysisk, men synes det var mer interessant at det var mulig, enn noe annet.

Porno er nok mer hjelpsom enn man skulle tro. Der kunne man se jenter som var fullt ut utviklet som jenter. Og fascinasjonen var et faktum. Jeg tenkte selvsagt at det kanskje bare var en seksuell fantasi jeg likte, men det gikk dypere enn som så. Et par av modellene ble raskt favoritter, så de for det meste med klær på- Da jeg ble litt sjokkert over hvor fine de var, og at ingen kunne se at de var født gutter i utgangspunktet. En tanke ble til..

Videre progresjon var noe depressiv. Det ble en tøff tid når jeg begynte å ville gjøre en transition. Tvilen, naget, indre strid, ambivalensen var til å ta og føle på. Det var tøft, fortvilende, og jeg ble nesten ødelagt mentalt. Presset innenfra var så sterkt, og jeg kjempet imot med alt jeg hadde. Jeg kjempet imot meg selv og tapte mot meg. Likevel så vant jeg. Nå kan jeg lene meg tilbake å se på det som skjedde. Riste på hodet fordi jeg ga meg selv en unødig kamp, uansett er dette en kamp man SKAL ta med seg selv. Man skal tvile, man skal måtte kjempe for den man er.

Denne prosessen tok en liten del av meg. Jeg fant den ubehagelig. Jeg distanserte meg fra den. Det var bare ikke meg. Bare en prosess. En prosess jeg måtte gjennom for å komme til målet.

‘En student utdanner seg i et selektert fag. Og må gjennom årevis med studier, og gjerne praksis også. Dette minner litt om dette, research, research, research. Deretter endring. altså ens praksis om man vil. Når man endelig er ferdig, så er man da ferdig utdannet og kan begynne i jobb, eller bare leve som en kvinne. Sett at denne studenten studerte medisin, og har nå endelig blitt lege. Da er det jo ikke en student lenger. Jeg synes det er veldig likt med hva jeg gikk gjennom. Jeg var inne i en prosess for å bli meg. Jeg har blitt meg, en kvinne, og ikke en transkjønnet.’

Transkjønnet er på en måte hva man måtte være i prosessen. Selvsagt er jeg alltid i en eller annen form for prosess, likevel endrer det seg ikke at jeg er en kvinne, det er jo litt av kampsaken våres da. Retten til å kunne være oss selv. Og ikke kjønnsløs terminologi som er langt fra ens identitet. Jeg forstår godt at de som har vært gjennom prosessen vil da være sine respektive kjønn uten andre termer som skal forklare de.

Jeg gikk gjennom gamle tråder og finner i stor grad at jeg har hatt den samme formeningen. For meg var eldre tanter som visste alt mer besværlig enn det var hjelpsomt. Likevel er det mange andre som har kommet med mye fint, også disse gamle tantene, men tror det er vanskelig for yngre å komme til med seg og sitt, da det er så massiv kunnskap om området mange besitter. Endog er ofte visdommen basert på helt andre ting enn erfaring. Altså:

Teoritransen

En transperson som uttaler seg på alles vegne faller ofte gjennom fordi man sitter inne med en kjernefølelse at noe ikke stemmer overens med kvasi-intellektuell svada. Hvordan du er som kvinne eller mann er det kun DU som avgjør, ingen andre. Du kan få hjelp av behandlere som eksempelvis EEP-Benestad. Riksen, fastlegen, psykolog eller andre for den saks skyld. Men et kjennetegn er at du trenger også å vise ditt sanne jeg. Dette skjer ikke før du faktisk er ute av skapet. Du vil helt sikkert ha vekslende erfaring med resultatet. Ikke alle sklir inn i en rolle. Det tok litt tid før jeg lot meg selv være meg selv, det var en kniv på strupen ting. En venninne fortalte meg:

“Bestem deg da! Skal du være mann eller kvinne?”


Den enkle setningen der var nok til å ta en avgjørelse på den indre kampen jeg hadde gående. Det var ikke mer som skulle til.

Digresjonen til side. Det er ingen fasitsvar på hvordan ens identitet er formet, mest fordi du har i løpet av livet formet deg selv, og du besitter svarene du trenger. For noen er dette en no-brainer og vet fra tidlig barnsben, selv har jeg kun etterpåklokskap å forholde deg til. Jeg teoriserer også rundt eget vesen, selv om jeg har teoretisert underveis, føler jeg at jeg har holdt den samme røde tråden hele veien.  

Du kan gjøre tusenvis av research-timer på nett og andre steder, men vil alltid komme tilbake til deg selv, og hva DU er. Du kan kjenne deg igjen i kanskje det meste av det som er skrevet på nett. Det er først når du tar steget ut, og lever som deg som vil gjøre den største påvirkningen på deg personlig. Likevel er research veldig viktig, bare ikke les deg blind på deg selv.  (Egenerfaring).
Er du så heldig at det klaffer med å passere kan du nyte dette en stund. Jo mer tilnærmet CIS- du er, jo mer tilfredsstilt vil du være av selve prosessen.
Kanskje det høres rart ut for en som kanskje er i samme båt som meg, men har ingen forutsetninger for å passere. Derfor blir man henvist til transrekkene som de som ikke identifiserer seg verken som kvinne eller mann. Dette er et ukjent felt for meg, så jeg vil ikke si så mye om det. Kanskje noen kan fylle inn?

Det er kanskje ille å si det, men her er naturen ganske brutal. Vi kan si politisk korrekte fraser til hverandre som kan lindre litt, men denne greia handler egentlig om å kunne presentere en som en selv. Jeg har ikke vært igjennom en slik fase hvor ting har blitt ubehagelig for meg. Og jeg var fra første stund veldig redd for hvordan jeg skulle bli oppfattet. Det var heller ingen selvtillit eller tro på at jeg faktisk kunne se ut som en kvinne. Timesvis foran speilet viste meg alle mine maskuline trekk. Jeg ble reddet av HRT, den var veldig virkningsfull på meg, og bare i løpet av et par år er veldig mye endret. Især mitt indre, endringen der har vært massiv. Når jeg slapp min identitet løs så fulgte jeg bare etter, jeg styrte ingenting, det var litt Matrix preg over det hele. Jeg visste veldig lite om hva som foregikk, interesser som endret seg, interesser som kom ut av det blå. Prosessen var i så måte ganske morsom. Jeg har hatt det MYE gøy rundt det hele.

Man kan aldri bli fornøyd. Det er vel noe vi alle vet noe om. Selv skulle jeg ønske at jeg var født CIS-jente. Men hva som har vært er noe jeg ikke kan gjøre noe med, det eneste jeg kunne tenke meg er å snakke med en eller flere i noenlunde samme kategori. Det være seg kvinner eller menn. Det er litt ensomhet rundt det å ikke ha noen som deler en del av det samme som det jeg opplever. Kanskje noen tar kontakt? icon_smile.gif

Dette var kanskje ikke så politisk korrekt innlegg, men jeg føler at jeg er en del av en relativt stor gruppe som er svært usynlig. Forståelig sådan, men også litt trist.
Skrevet den: 24. 01. 2018 [09:54]
elintv
registert siden: 14.02.2005
Innlegg: 224
Svært interessant og tankevekkende Kathrine. 

Silje Sivert stilte dette spørsmålet 4. januar på Åpen gruppe for alle transpersoner i Skandinavia på Facebook:
Er det rett att noen som har vert så heldig å fått byttet kjønn, skal fornekte de som ikke har vert så heldig å få den gaven? I min verden er det helt normalt å ta vare på sine, sjøl om de ikke trakk vinnerloddet. Opplever det er noen som er slik, men unner alle der ute det livet det ønsker. men mener det ikke er rett å fornekte tidligere transvenner for det om en sjøl er kommen i mål. mener ikke dette vondt på noen måte, jeg bare spør. Men den dagen jeg får oppleve å bli en kvinne, vil jeg bruke det til å inspirere andre til å ta sine egne valg. men elsker dere alle her inne
Jeg valgte å svar på dette slik der: 

Det er mange måter folk har taklet det når de endelig er ferdige med mølla hos Riksen. For noen er det å være trans, noe de anser seg ferdig med når kjønnsbekreftende behandling hos Riksen er ferdig. Dette er veldig vanskelig for mange, og bagasjen man har båret før man kom så langt, har vært veldig tung. Det er ganske forståelig at mange da ønsker å begynne med blanke ark. Noen flytter, begynner i ny jobb, eller gjør andre store endringer i livet. Og noen er da så "dumme" at de også ser venner, spesielt fra transmiljøet som en del av bagasjen. For andre er det ikke slik, de bare har ikke "bruk for" transmiljøet lenger. Andre har holdt god kontakt med miljøet generelt, og venner spesielt. Derimot har jeg mange ganger observert fenenomet at folk med behandlingsvinnerloddet ser ned på alle andre transpersoner enn de med diagnosen. På forum og Facebook har jeg blitt kalt "simpel crossdresser" og lignende mange ganger. Spesielt har loven om selvbestemt kjønn, vært en stor torn i øyet for mange av dem. LFTS motarbeidet f.eks. innføringen av loven, helt de de oppdaget av mange av deres medlemmer og potensielle medlemmer ville ha glede av den. Dette med kjønnshierarkiet i transmiljøene, er politisk ødeleggende for oss, og ødeleggende for alle transpersoner. Helt uten skyld er heller ikke vi som tilhører gruppen "Heterofile transvestitter" - da det historisk sett er en stygg historie om hvordan homofile ble holdt utenfor FTPN intill 1991. For den som abonnerer på strømmetjenesten HBO Nordic, så anbefaler jeg på det sterkeste miniserien "When we rise" - som handler om den skeive bevegelsen i San Fransisco på 70-tallet. De resultatene som de oppnådde, både politisk og i form av at politiet måtte slutte å hetse og trakkasere LHBT-befolkningen, ble kun mulig fordi alle typer skeive samarbeidet i den kampen. Der som i våre dager, var problemet at mange lesber ikke ville samarbeide med homsene, eller generelt med menn, og i som i dag med norske TERFere, ikke ville anerkjenne transkvinner som kvinner. Skjerpings folkens. Ta vare på alle venner. Og måtte den kjønnsoverskridende bevegelsen klare å samarbeide godt SAMMEN, og til fordel for ALLE transpersoner
Det kom mange andre gode svar også i den tråden. Jeg kunne ha sagt mye mer også, basert på mitt privatliv, men avstår da vi også synes "fortiden" hører privatlivet til. 
Skrevet den: 26. 01. 2018 [12:20]
birna
registert siden: 20.04.2015
Innlegg: 109
Kathrine tar opp et vidtfamnende og selvsagt svært viktig problemfelt.

Jeg tror ikke det finnes enkle svar og det som er helt sikkert er at vi tenker ulikt omkring dette temaet. Det kan gi grunnlag for en fruktbar diskusjon -- eller lede folket ned i skyttergraver.

Min egen tanke, for hva det er verdt, kan oppsummeres slik (forgjennomført  MtF): man er en kvinne, eller er blitt en [trans]kvinne. Jeg heller personlig til den siste tolkningen og tar gjerne med transdelen, men som sagt, her er alle alternativer likeverdige.



Mine bilder på Flickr: https://www.flickr.com/photos/132961550@N03
Skrevet den: 30. 01. 2018 [19:44]
nina-jeanette
registert siden: 13.08.2013
Innlegg: 601
I forrige uke skrev jeg følgende til en oversetter, og ble minnet på det da jeg leste denne tråden.

Uttrykket "Daniel er blitt trans" lugger for meg, og noen mer sarte eller lettantennelige personer vil steile. "Daniel er trans" er langt bedre. Så langt jeg vet blir man ikke plutselig verken trans(person) eller heterofil. Det er noe man er selv om man ikke nødvendigvis selv vet det ennå. Noen finner det ut tidlig, andre sent. Ditto for å erkjenne det, samt evt. kunngjøre det for andre og kanskje endre kjønnsuttrykk og evt. navn og juridisk kjønn. "Daniel har funnet ut at han er trans" kan også være riktig avhengig av sammenheng (se også neste avsnitt). Evt. noe á la at "Daniel har (nylig) fortalt (vennekretsen) at han er trans".
Skrevet den: 31. 01. 2018 [13:01]
Mattea84
registert siden: 04.05.2017
Innlegg: 29
Hei Kathrine

Takk for innlegget ditt. Jeg elsker innlegg av denne typen som reflekterer rundt de kjønnslige begrepene som brukes. Selv er jeg fortsatt inne i en ganske komplisert prosess der jeg forsøker å forstå meg selv. Jeg har brukt begrepet 'transkjønnet' om meg selv fordi jeg befinner meg i en slik prosess der jeg nå 'krysser' kjønn. Men jeg bruker det også fordi jeg ikke kan stå inne for at jeg er kvinne. Selv synes jeg at begreper som "kjønnsidentitet" og "psykologisk kjønn" (etc.) er svært lite forståelige. Jeg har en mannskropp, jeg uttrykker meg (når jeg kan) som kvinne, og jeg kunne ønske jeg var kvinne. Men jeg er det ikke. Kanskje gir det mer mening å identifisere seg som kvinne i etterkant av en kroppslig transisjon, siden du da deler mange av de egenskapene som indikerer at du er kvinne. Slik jeg ser det bør det vel likevel være mulig å identifisere seg som trans i kraft av at man har krysset kjønn. Ulike identiteter man har er jo ofte nettopp knyttet til ens historie og narrativer om en selv. At man kan ønske å legge denne historien bak seg og ikke fokusere på den i etterkant av en transisjon er derimot svært forståelig, men den er nå en gang der.

Nina-Jeanette:
Jeg er ikke helt enig her. Hvis det lugger, så er det fordi det bryter med det etablerte narrativet om transkjønnethet, der man på en eller annen måte alltid har vært det. Slike narrativer er også typiske for homofili. For mange er det sikkert slik at man alltid har følt på et eller annet rundt kjønn eller legning, men man bør ikke utelukke at noen også opplever at dette er noe som på et punkt oppstår som noe nytt. Selv vet jeg ikke hva jeg skal tro om meg selv. Jeg kan fortelle en historie om meg selv der dette alltid har vært et tema og der jeg finner tegn på trannskjønnethet gjennom oppveksten, men jeg er neimen ikke sikker på om det er en riktig representasjon om min fortid.
Skrevet den: 31. 01. 2018 [18:47]
nina-jeanette
registert siden: 13.08.2013
Innlegg: 601
"Mattea84" skrev:

Nina-Jeanette:
Jeg er ikke helt enig her. Hvis det lugger, så er det fordi det bryter med det etablerte narrativet om transkjønnethet, der man på en eller annen måte alltid har vært det. Slike narrativer er også typiske for homofili. For mange er det sikkert slik at man alltid har følt på et eller annet rundt kjønn eller legning, men man bør ikke utelukke at noen også opplever at dette er noe som på et punkt oppstår som noe nytt.


Jeg ble ikke klar over at jeg er trans før i første halvdel av tjueårene, og jeg har heller ikke i ettertid oppdaget indikasjoner fra mitt liv før dette.

"nina-jeanette" skrev:

Så langt jeg vet blir man ikke plutselig verken trans(person) eller heterofil. Det er noe man er selv om man ikke nødvendigvis selv vet det ennå. Noen finner det ut tidlig, andre sent. Ditto for å erkjenne det, samt evt. kunngjøre det for andre og kanskje endre kjønnsuttrykk og evt. navn og juridisk kjønn.


Min oppfatning er altså at jeg sannsynligvis har vært trans hele livet, men at jeg først oppdaget og erkjente det i første halvdel av tjueårene. Jeg har altså så langt jeg er klar over ikke alltid følt på et eller annet rundt kjønn og kjønnsidentitet.

Mitt inntrykk er det samme som ditt - at mange, gjerne de fleste, transpersoner mener at det er noe de er, og så oppdager og erkjenner på et eller annet tidspunkt i livet, tidlig eller sent. Mange, i motsetning til meg, ser deretter indikatorer i sin historie. Langt færre mener at trans er noe de ble (idet de innså det).

Jeg utelukker selvsagt ikke at andre kan ha en annen opplevelse, ei heller at den kan være objektivt korrekt.

Jeg mener at det jeg skrev til oversetteren er fornuftig fordi det er representativt for mange, kanskje de fleste, transpersoners opplevelse og mening.
Skrevet den: 31. 01. 2018 [20:30]
ine
registert siden: 31.01.2016
Innlegg: 20
"nina-jeanette" skrev:

Jeg ble ikke klar over at jeg er trans før i første halvdel av tjueårene, og jeg har heller ikke i ettertid oppdaget indikasjoner fra mitt liv før dette.

Hva ble du klar over? At du var mann til kvinne transkjønnet (elendig oversettelse), eller er du Cross Dresser?

Jeg er helt med på Kathrine sin logikk. Vi begge er MTF, og trans er strengt tatt bare kryssingen over. Man kan selvsagt senere bruke begrepet transkvinne som en indikator på noe som har skjedd, men jeg definerer meg ikke som transkvinne - Definisjonen er kvinne...
Skrevet den: 31. 01. 2018 [21:30]
birna
registert siden: 20.04.2015
Innlegg: 109

Heldigvis er det ingen "fasitsvar" på disse problemstillingene. Ellers kunne nok folk raskt røket i tottene på hverandre. Respektér andres meninger og hold fast på egen overbevisning, om du har tenkt problemet grundig igjennom,  er en grei rettesnor.

Jeg tenker på meg selv som en trans med -kvinne som etterledd. Kroppen er betydelig endret av medisiner og tankesettet følger med, men fortiden kan jeg ikke gjøre noe med annet enn å huske den og lære av mine erfaringer den gang jeg fysisk og psykisk mest var en mann. Fortiden gir meg et perspektiv som er uvurderlig for å hjelpe meg i nåtiden.

Hva folk kaller meg er temmelig likegyldig. Jeg har to fornavn som begge indikerer en kjønnstilhørighet, men i ulik retning. Noen bruker det ene, noen det andre, og atter andre begge samtidig. Dem om det. Passet viser "F" og kan være nyttig ved reiser, selv om jeg faktisk aldri opplevde ubehageligheter før med mitt gamle pass.

Mine bilder på Flickr: https://www.flickr.com/photos/132961550@N03
Skrevet den: 01. 02. 2018 [22:40]
Kathrine
Emne oppretter
registert siden: 01.08.2011
Innlegg: 492
"birna" skrev:


Heldigvis er det ingen "fasitsvar" på disse problemstillingene. Ellers kunne nok folk raskt røket i tottene på hverandre. Respektér andres meninger og hold fast på egen overbevisning, om du har tenkt problemet grundig igjennom,  er en grei rettesnor.


Det er fasitsvar på dette. En CIS kvinne/mann ser det som empirisk sannhet at de er faktisk en kvinne/mann. Det er ikke oppe til drøfting.
Det samme gjelder alle oss andre, man har sin egen kjønnsidentitet uansett hvordan man er født fysisk. At DU velger å kalle meg transkvinne er vel mer ditt problem enn mitt. Du vet at de fleste som vil identifisere seg som menn og kvinner er her i en periode for å endre seg for så og forsvinne. De har nådd sitt mål. Dette er jo de det søkes etter her.

"birna" skrev:

Jeg tenker på meg selv som en trans med -kvinne som etterledd. Kroppen er betydelig endret av medisiner og tankesettet følger med, men fortiden kan jeg ikke gjøre noe med annet enn å huske den og lære av mine erfaringer den gang jeg fysisk og psykisk mest var en mann. Fortiden gir meg et perspektiv som er uvurderlig for å hjelpe meg i nåtiden.


Så fint da! Men dette er deg, skulle vi andre begynne å dementere deg og din kjønnsidentitet? Er det noen som har flakket rundt må det vel være deg. Det er uansett ikke min sak, er det vel? Å formene noe om din identitet, og hvor den skal tilhøre og kalles på dine vegne. Er det vel?

"birna" skrev:

Hva folk kaller meg er temmelig likegyldig. Jeg har to fornavn som begge indikerer en kjønnstilhørighet, men i ulik retning. Noen bruker det ene, noen det andre, og atter andre begge samtidig. Dem om det. Passet viser "F" og kan være nyttig ved reiser, selv om jeg faktisk aldri opplevde ubehageligheter før med mitt gamle pass.

Mulig at du ikke bryr deg, men det finnes mange her som er supersensitive rundt nettopp dette emnet. Faen heller, dette er jo en organisasjon for samhørighet for at transsaken skal bli hørt. Dette er jo en organisasjon som tar opp nettopp emnet kjønnsidentet, hvor enn den måtte falle for vedkommende. Synes det er bedrøvelig at du sier at dette er temmelig likegyldig for deg. Hva gjør du egentlig her da?

Kanskje jeg skal beklage for å gi Birna så mye pepper. Men, slik jeg ser det. Er det ikke rom for de av oss som identifiserer oss som Kvinner og menn. Trist, kanskje dette er noe som ligger dypt forankret i dette miljøet? Hva vet jeg. De fleste som meg er forsvunnet for lengst. Så kanskje jeg bare sparker en død hest. Hvem vet.
Skrevet den: 01. 02. 2018 [22:56]
Kathrine
Emne oppretter
registert siden: 01.08.2011
Innlegg: 492
Å stå inne i prosessen vil gjøre deg tvilende, "kanskje jeg ikke er kvinne, bare noe midt mellom?" Tror jeg sa dette til meg selv tusen ganger, men innerst inne var svaret, jeg følte meg ALDRI hjemme i beskrivelsen av meg. Derfor jeg tar opp dette emnet.

"Mattea84" skrev:

Hei Kathrine

Takk for innlegget ditt. Jeg elsker innlegg av denne typen som reflekterer rundt de kjønnslige begrepene som brukes. Selv er jeg fortsatt inne i en ganske komplisert prosess der jeg forsøker å forstå meg selv. Jeg har brukt begrepet 'transkjønnet' om meg selv fordi jeg befinner meg i en slik prosess der jeg nå 'krysser' kjønn. Men jeg bruker det også fordi jeg ikke kan stå inne for at jeg er kvinne. 


Takk for svar, dette er noe som opptok mesteparten av min tid også. Jeg måtte til tider si transkjønnet jeg også, men det klinger fryktelig dårlig, og stemmer aldeles ikke. Nå sier jeg: Jeg er født som en gutt. Så får de spørre mer om de lurer. Spør de om jeg er trans, så sier jeg nei, men legger til at jeg er ferdig med forandringen. Det er selvsagt litt fordi alle tror jeg er en kvinne. Så det er jo lett nå, men i prosessen gjorde jeg det samme som deg. Det er jo ikke feil heller da. Altså, du er jo i din transperiode. Mange som har stor respekt for det å være født i feil kropp. Denne serien på NRK (tror jeg) var det mange som fulgte med på.

Det verste man kan gjøre er å gå fullt ut politisk korrekt og nær sagt legge seg ned som et offer. Du er i en veldig kjip periode, men du vil lære mye av den. Husk at uansett hvor mye du passerer så vil familien, nære venner, eller alle nært deg vil slite med pronomen. Ikke rett de hele tiden, jeg gir eksempelvis mamma 3 pronomen feil før jeg retter henne. Det er jo min greie da. Hun er blitt kjempeflink, og refererer meg ALLTID som datteren hennes. 

Gled deg! Det er mye kjipt, men mye gøy også icon_smile.gif For ikke snakke om gleden av bare å leve som seg selv.

[Dette innlegget er redigert 1 ganger, sist den 01.02.2018 klokken 22:59.]



Informasjon om forumet:

Akkurat nå er det 0 bruker online, hvorav 0 registrerte brukere og 0 gjester.
I dag har 3 registrerte brukere og 0 gjester vært/er online.

Online nå


www.ftpn.no har 1352 registrerte brukere, 2401 emner og 9556 innlegg. I gjennomsnitt er det skrevet 2.39 innlegg pr dag.