Hvor langt tilbake kan vi spore transfenomener i historien? Og hvordan har samfunnet opp i gjennom tiden tolket kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk? Hvilken betydning har kjønnskamp i dette bildet? Er det slik at det i de tidligste sivilisasjonene var et syn på kjønnsoverskriderne som folk med innsikt og visdom som tradisjonelt-kjønnede folk ikke hadde? Var det overgangen til et mannsdrevet (patriarkalsk) samfunn med stive klasseskiller og vekt på eiendomsrett, som reduserte kvinners status og samtidig reduserte statusen til kjønnsoverskridende mennesker? Denne lille historien kan bare kaste litt lys på de historiske røttene. Historien gir forhåpentligvis næring til refleksjon over i alle fall noen av de viktige spørsmålene.

Førromerske sivilisasjoner - Mesopotamia, Assyria, Babylon m.v.

Den romerske historikeren Plutark viser til den "store mor" som en guddom med alle og ingen kjønnstrekk (dvs. intersex), hvorfra de to kjønnene ennå hadde blitt delt. Transkjønnede skildringer av "den store mor" og hennes prestinner er funnet i gamle gjenstander tilbake til de tidligste sivilisasjoner i Mesopotamia, Assyria, Babylon og Akkad. Noen historikere skildrer mann-til-kvinne- (MTF) -prestinner som anerkjent hellige. Bruk av transkjønnede prestinner var ikke bare en senere reaksjon på feminin ledelse og ærbødighet.

Midtøsten

I århundrer skilte muslimsk tradisjon mellom MTF transseksuelle som lever som prostituerte eller kriminelle, og de der femininitet var medfødt og som levde ulastelig. Sistnevnte ble kalt "mukhannathun," og akseptert innenfor grensene av islam. Mukhannathun kunne verken ha relasjoner menn eller kvinner, men bare de som hadde blitt kastrert eller var utelukkende tiltrukket av menn fikk lov til kvinners selskap. Senere ble det beordret at alle mukhannathun skulle gjennomgå kastrering.

Romerriket

Av de romerske keiserne, tyder historiske kilder på at bl.a. Marcus Aurelius Antoninus Augustus (keiser i år 218-222), var en transperson, sannsynligvis transkjønnet. Kilder antyder at keiseren søkte assistanse for å gjennomføre kjønnsskifte, og at hen i alle fall fikk tilpasset sitt utseende for å passe best mulig for sitt foretrukne kjønnsuttrykk. 

Norrøn historie - vikingtida

I fortid nr. 1 (Uio/Duo), refererer dr- philos Bjørn Bandlien til Carol Clover som i en artikkel i 1993 argumenter for at at det i vikingtida ikke var et avgjørende skille mellom menn og kvinner. Skillet gikk mellom å være ”hard” (hvátr) og ”bløt” (blauðr), altså mellom de som lot seg bruke – både sosialt og seksuelt. Det var en glidende skala mellom de bløte og de harde. Et tredje alternativ ble lansert for noen år siden av arkeologien Brit Solli. Hun foreslår å bruke betegnelsen ”et tredje kjønn”. Menn som kler seg i kvinneklær og er den passive parten i et seksuelt forhold passer rett og slett ikke inn i de vanlige kjønnsidentitetene; de utgjør likevel en fastidentitetskategori mellom det å være maskulin og feminin. Dette tredje kjønnet hadde i vikingtiden særlig sammenheng med å drive med seid; norrøn magi.

I den norrøne gudeverden var kjønnsoverskridende tro og praksis allment akseptert. Odin gjør reiser og grenseoverskridelser som overskridelser av kjønnsgrenser, hvor han midlertidig legger fra seg sin posisjon som maskulin kriger, og hvor han under ritualet beveger seg i en sfære hvor rådende kategorier oppheves, slik som ”mannlig” og ”kvinnelig”.

Loke er allerede fra fødselenav spesiell; han er et avkom av en jotun og en gudinne – altså en omvendt, kaosskapende forbindelse. Mangelen på en sosial tilhørighet synes å ha sammenheng med hans uklare kjønnsidentitet. Han er den av demytiske skikkelsene som hyppigst er forbundet med overskridelse av skillet mann/kvinne, menneske/dyr, sentrum/periferi.

Disse historiske kildene bekrefter med andre ord at vikingene var bevisst transfenomenene - sett ut fra en kultur hvor de som hadde styrke til å styre og bestemme var et sosialt sterkt kjønn, som regel assosiert med det maskuline, og hvor resten - kvinner eller menn - var det styrte kjønn (blauðr).

Føreuropeisk Nordamerika

I det føreuropeiske Nordamerika anerkjente mange indianerstammer en tredje kjønnstilstand; to-åndet (engelsk: two spirits). Disse personene nøt til dels høy anerkjennelse og status, og ble antatt å være viktige bindeledd mellom kjønnene, og mot gudene. 

 

Middelalderen

Med økende klasseskiller, og konsentrasjon av makt og midler i hendene på et voksende patriarki havnet alle andre kjønnsroller- og uttrykk enn den sterke mannsrollen under press. Det som ikke tjente maktens formål, var i mot makten, og måtte bekjempes. Dette rammet dessverre mange med andre kjønnsuttrykk og identiteter. Bare når det tjente makteliten, og knapt nok da, var transvestisme eller andre kjønnsuttrykk godtatt. Under inkvisisjonen ble sterke kvinner, og de som måtte ha mot til å uttrykke seg i andre kjønnsuttrykk raskt oppfattet som i ledetog med Djevelen, og ofte brent på bål etter å ha tilstått sin "synd" under tortur.

Likevel er det som nevnt noen markante og sterke mennesker som bryter med patriarkiets machokultur. Det er eksempler på kanoniserte helgener, hvor de er født som kvinner, men levde som menn. Denne datidige aksepten synes logisk ut fra det faktum at disse sterke menneskene utøvde styrke og makt, noe som ble tillagt mannskjønn, og uttrykte seg i mannskjønn, enten av taktiske grunner for å få den respekt mannligheten ga, eller fordi de identifiserte seg som menn, eller ønsket å kle og te seg som dette. Uansett er listen over FtM trans-helgener lang; eksempler er St. Pelagia, St. Margarita, St. Marinus (Marina), St. Athanasia (Alexandria), St. Eugenia, St. Apollinaria, St. Euprosyne, St. Theodora, St. Anastasia og St. Joseph (Hildegund). Ut fra samfunnets patriarkalske struktur forbauser ikke at kvinner, og MtF transer mangler på lista. 

Jean d'Arc må kunne regnes blant de sterke kvinner som kledde seg som mann. Hen presenterte seg som prins Charles, og sto i spissen for en hær med rundt 10.000 bønder som kjempet for å drive engelskmennene ut av Frankrike. Hen ble bortført av de som sympatiserte med England, beskyldt for å være "homasse", eller man-kvinne og sendt til inkvisisjonen i England, og brent på bålet for å ha på seg mannsklær, noe som kirken tolket som "avgudsdyrkelse".

Andre eksempler på sterke mennesker som uttrykte seg i andre kjønn enn tillagt ved fødselen er dronning Christina av Sverige, som abdikerte fra tronen i 1654. Om Christina skrev rikskansler Oxenstierna stolt om sin fjortenåringen elev at hun «ikke var som en kvinne», men derimot hadde «god forstand» – dette hadde hun etter sin far. Hen kastet klærne på seg i en fart og gikk med lavhælte herresko, enda hen var så vidt over 150 cm høy. Hen avviste ekteskap med en mann, og sa at «Jeg vil ikke at en mann omgås meg slik bonden omgås sin åker». Hen forlot Sverige sommeren 1654, skiftet til mannsklær ved den danske grensen og red som mann gjennom Danmark. Hen snakket med en dyp mannstemme, og det ble ved en gravåpning i 1965 undersøkt om hen kunne ha hatt en medfødt intersex-tilstand, en hormonell forstyrrelse eller liknende, uten at dette kunne bekreftes. Hen ble gravlagt i Peterskirken, som kun en av to født som kvinner.

Lokalbefolkningen i Europa holdt lenge på kjønnslig omkledning som en folkeforlystelse og tillatt festaktivitet, med enkelte røtter i matriarkalsk og førkristen kultus. Makthaverne forbød i stadig større grad slik festing, ofte med den begrunnelse at det framsto som ukristelig, noe som tvang transingen ut av det offentlige rom.

Et eksempel på en fest som overlevde denne middelalderske utryddelsen er Halloween, eller "All Hallow's Eve" som har røtter i tidligere keltiske samfunn med sterkere matriarkalske strukturer.

Patriarkiets inntog ser ut til å ha vært sterkest i Europeisk kultur. I indianerkulturene levde blant annet "to ånder" (two spirits) som en tro på transpersoners sterke forbindelse med det hinsidige og det guddommelige gjennom sin dype forståelse av både manns- og kvinnerollene. På de polynesiske øyer (Samoa, Tonga og Tahiti) har transbekreftende tradisjoner overlevd helt opp til våre dager.

Mot vår tid - forskning og opplysningstid

Med opplysningstiden kom en større forståelse for mangfoldet i befolkningen. Abbé de Choicy (1644-1724) som til dels levde åpent som transvestitt helt til sin død i en alder av 80 år, og Chevaliér d'Eon de Beaumont (1728-1810) som i 33 år levde fullt ut som kvinne, selv om hen etter sin død ble funnet å være født med et mannlig kjønnsorgan.

I 1755 ga en av de første åpent transkjønnede personene i Europa, Charlotte Clarke, ut en selvbiografi hvor hun åpent beskriver sitt forhold til sin "kone" Mrs. Browne. Den franske spionen Charles-Geneviève-Louis-Auguste-André-Timothée Éon de Beaumont (1728-1810) levde sitt voksne liv som kvinne, og det ble først etter hens død fastslått at hen var født som mann.

Under den amerikanske borgerkrigen er det dokumentert at rundt 240 kvinner trakk i uniform. Av disse levde endel resten av sitt liv som menn, blant dem Albert Cashier som levde et helt liv som mann, inntil han gammel og syk ble avdekket som kvinne da han på grunn av hjelpebehov i høy alder ble institusjonalisert, og tvunget til å bruke kvinneklær de siste 4 årene av sitt liv. Han ble likevel vist æren for sitt liv og sin innsats ved å bli begravet med militær ære, og under sitt navn som Albert Cashier.

Det er flere slike historier, historier om mennesker som velger å leve sitt liv, selv om storsamfunnet kunne komme til å straffe dem for det, og forsøke å tvinge dem til å leve det livet de mente at de burde leve. Harculine Barbine levde sitt liv som kvinne. I 1860 ser en lege at hun er født med en liten penis, og innvokste testikler, en tilstand som i dag antakelig ville ha blitt diagnostisert som intersex. Etter dette blir hun tvangserklært som mann, hvorpå hun velger å ta sitt eget liv.

Forståelsen for fenomenene øker imidlertid i deler av det vitenskapelige miljøet. Mot slutten av 1800-tallet publiseres det et økende antall vitenskaplige avhandlinger som omtaler transfenonmener, slik som av Karl Friedrick Otto Westphal. Arbeidet for å få endret lovverk som forbyr åpenlyst å bekjenne seg som og oppføre seg som en som tilhører LBHTI-gruppen starter, et arbeide som skulle ta over hundre år før det (i alle fall delvis) ble kronet med hell i endel land.

1900-tallet - begrepene moderniseres, forståelsen øker

I tiden rundt første verdenskrig, i fotsporene til psykoanalyse og andre tidlige retninger innen psykologien stiger bevisstheten rundt kjønnsdysfori og kjønnsinkongruens og i mellomkrigstiden gjør pionerer som Magnus Hirschfeld (USA), Harry Benjamin mfl. en stor innsats med å forsøke å undersøke. Harry Benjamin regnes som en pioner innen støtte og hjelp til transseksuelle; mens selve begrepet transeksualisme (transsexual) tillegges forskeren Cauldwell i 1950.

Freedom of Personal Expression, Northern Europe (FPE-NE) stiftes, med norsk avdeling i 1966.

 

Forskningen fortsetter, med mange prominente forfattere som tydeliggjør at transpersoner er en del av et landskap med mange kjønn, med kjønnsuttrykk som vil variere osv., blant dem er Esben Esther Pirelli Benestad, æresmedlem i FTPN.

2000-tallet - kjønn, hva så?

Selv om 2000-tallet i skrivende stund er ferskt, er det preget av store framskritt i flere land, deriblant Norge, med lovgivning i 2014 som sikrer alle transpersoner mot diskriminering.

FPE-NE skifter navn til FTP Norge, og senere til FTPN, og fikk mot midten av 2010-tallet statsstøtte til drift av informasjonstjenester, lavterskeltilbud mv.

Levekårsundersøkelser, bl.a. "Alskens folk" (van der Roos & al, 2014), avdekket at transpersoner (og transkjønnede- og opererte) grovt sett lander i to kategorier: De veltilpassede og fornøyde, og de som sliter med livet sitt. De førstnevnte har gjennomgående relativ god støtte blant sine nærmeste, mens de som sliter gjerne mangler slik støtte. Større forståelse og folkeopplysning vil derfor være et viktig satsningsområde i tiden framover.

I likestillingsmarkedet ble det kjempet om plass og oppmerksomhet. Det fantes feks. eksempler på sentrale tillitsvalgte i offentlig sektor som kjempet for tokjønnslikestilling, men mot at grupper som vil fremme integrerings- og mangfoldsperspektiv skulle få samme status i likestillingsarbeidet, og evt. omfattes av samme lovverk. Det ble argumentert både for og mot inkludering eller ekskludering i separate eller samordnede likestillingslovverk.

Der det var krefter som ville ha stor valgfrihet for transpersoner og transkjønnede, fantes det motkrefter. Et eksempel på en slik motkraft var sosionomen Vally Vegge, som argumenterte mot kirurgisk og hormonell hjelp til transpersoner og transkjønnede ut fra en generell tankegang om at samfunnet overmedisinerer og overbehandler mennesker.

I utlandet svingte en tilsynelatende positiv utvikling til dels i negativ retning i løpet av 2010-tallet. Eksempler på dette var bruken av dødsstraff mot mennesker som terrororganisasjonen IS tolket som uten livets rett i forhold til deres tolkning av Koranen. Andre eksempler var undertrykkelsen av retten til offentlig uttrykk under henvisning til behovet for å beskytte mindreårige, og tendenser til yrkesforbud for ulike kjønnsminoriteter i styringstiden til president Putin i Russland, som gjennom dette forsøkte å skaffe seg støtte fra konservative miljø i Russland. Også i USA var det motkrefter, samtidig som den generelle trenden gikk i retning av større aksept, slik som gjennom skuespilleren og transpersonen Laverna Cox.

 

 

Kilder: (Uten referanse til relevante punkter i historikken):

https://www.duo.uio.no/bitstream/handle/10852/36297/fort0107.pdf?sequence=1&isAllowed=y (Nedlastningsdato: 26.01.2015)

http://library.transgenderzone.com/?page_id=2452 (Nedlastingsdato: 26.01.2015)

http://www.bilerico.com/2008/02/transgender_history_trans_expression_in.php (Nedlastingsdato: 9.4.2015)

http://www.bilerico.com/2008/02/transgender_history_into_the_modern_age.php (Nedlastingsdato: 9.4.2015)

http://no.wikipedia.org/wiki/Christina_av_Sverige (Nedlastingsdato: 9.4.2015)

http://link.springer.com/article/10.1007 %2FBF01542134#page-1

http://fr.wikipedia.org/wiki/Fran%C3%A7ois-Timol%C3%A9on_de_Choisy

http://en.wikipedia.org/wiki/Chevalier_d %27Eon

http://en.wikipedia.org/wiki/History_of_transgenderism_in_the_United_States  

http://plato.stanford.edu/entries/feminist-body/ 

books.google.no/books